Lohengrins sølvfolie

Her til lands assosieres navnet Lohengrin i større grad med en romkremfylt sjokolade enn operaen den har å takke for sitt opphav. Men det var altså nettopp på Nationaltheatrets premiere av Wagners opera i 1911 sjokoladen for første gang så dagens lys, eller snarere foajéens burgunderglød, for i tre år var den kun å oppdrive i teaterkiosken.

        Etter særavtalen med Nationaltheatret opphørte, tok Freia sjokoladen ut av teatersalene og inn i varehandelen. Den store suksessen sjokoladen oppnådde både blant teatrets besøkende, og etter hvert det bredere publikum i butikkene, kan ikke utelukkende tilskrives dens smak. For dens slanke, mønstrede knokkelform var designet av samme arkitekt som 20 år tidligere hadde tegnet teaterbygningen, Henrik Bull. Sjokoladen, som for øvrig skriver seg inn i Bulls praksis å detaljere alt fra dørhåndtakene til lampeskjermene i byggene han tegnet, ble nemlig et lite kultobjekt.

            Da Freia i 2019 kunngjorde at dette stykket spiselig design skulle fjernes fra butikkhyllene grunnet lave salgstall, var det ikke første gang sjokoladens markedseksistens hadde vært truet. Også på 70-tallet hadde mangelfullt salg ført til tilsvarende trusler, og den gang var oppbraktheten så omfattende at Freia så seg nødt til å snu. Men i 2019 var de nye internasjonale eierne i Mondelēz ikke like nådige. Hverken forslag fra Den Norske Opera og Ballett om å sette opp Wagners opera i protest, eller et lidenskapelig engasjement fra den over 15.000 medlemmer sterke Facebookgruppen Lohengrins Venner kunne endre på det faktum at sjokoladen allerede var ugjenkallelig tatt ut av produksjon da kunngjøringen fant sted.

Det kan virke litt merkelig dette, at en sjokolade som nesten ikke kjøpes, vekker et makeløst engasjement blant både kulturliv og allmue. Fortsatt går det varmt i diskusjonstrådene til Lohengrins Venner. Hvor ligger så Lohengrins verdi, og hvorfor makter ikke markedet å oversette denne verdien i handel? ︎︎︎

Pae White: Metafoil (2011), Den Norske Opera og Ballett.
           
       

Det kan virke litt merkelig dette, at en sjokolade som nesten ikke kjøpes, vekker et makeløst engasjement blant både kulturliv og allmue. Fortsatt går det varmt i diskusjonstrådene til Lohengrins Venner. Hvor ligger så Lohengrins verdi, og hvorfor makter ikke markedet å oversette denne verdien i handel?

        Det lønner seg å se nærmere på det knudrete sølvpapiret som dekker for scenen på Operahuset i Oslo. Det er den amerikanske kunstneren Pae Whites Metafoil : En spektakulær trompe l’oeil som bærer i seg den spenningen som oppstår mellom publikum og scenen ved forestillingsstart, forventningen om hva som vil dukke opp på scenen i det papiret skrelles av. Ikke ulikt øyeblikket der Charlie, i Quentin Blakes uforglemmelige illustrasjoner av Roald Dahls Charlie og Sjokoladefabrikken, sitter på sengekanten med en Wonka Bar i hendene. Nølende, som om det bugnende potensialet ville gå tapt i det han rev av innpakningen. Som reaksjonen på Lohengrins avskjed illustrerer, svulmer også denne sjokoladen bak det røde magebeltet med en veldig potensialitet: Enkelte ønsket seg Lohengrin i butikken fordi den minnet om en avdød tante, andre fordi den var en kontaktflate mellom teaterhistorien og samtiden. Det ligger en verdi ene og alene i selve opplevelsesforventningen av at objektet tilbys – en verdi som således ikke er avhengig av en transaksjon, ei heller et eierskap.

Begjæret etter Lohengrin vekker gjenklang med Kants interesseløse velbehag, men som i lys av den markedssammenhengen Lohengrin synes å unndra seg, ville vært mer nærliggende å kalle for et transaksjonsløst velbehag.

Når enkelte i det politiske ordskiftet med stor entusiasme oppfordrer til at kunst og kultur underlegges samme markedskrefter som samfunnet for øvrig, så lønner det seg å minnes Lohengrin. Siden knokkelsjokoladens status som kultobjekt var uatskillelig forbundet med dens rolle som produkt, var den fra første stund dømt til døden. Men som dens uunngåelige endelikt illustrerer, kan noe så avgjørende som vår kulturarv aldri overlates markedet alene – for kunsten må være fristilt det uavvendelige kravet om eierskap som ellers dikterer nytelsen i kapitalistiske samfunn.