Om å bli funnet 
(Klassekampen, 15 August 2020)

Man må holde fast på de store kunstopplevelsene når de finner en. Det fortelles om strigråt foran Velazquez og rom som begynner å spinne i møte med Rodin. For det knippet emosjonelle mennesker som har såpass tydelige tells, som det heter i poker, vet man når opplevelsen har vært nettopp stor. Men så finnes det også oss stakkarer som ikke får jevnlig illebefinnende i museet, ja som kanskje aldri har besvimt foran et stykke kunst i hele sitt liv. Klart man skammer seg!

Noen tyr i sin desperasjon til  begrepene, for hvem vet, kanskje den store kunstopplevelsen har  forvirret seg inn i en poststrukturell oppløsning av de franske formater, eller hvordan var det med den sentrifugale stoffligheten igjen? Postmoderne språk kan få det til å gå rundt for hvem som helst, og det eneste som sentrifugeres er hodet (en vertigo som ikke må forveksles med en ekte kunstopplevelse).

I fjor sommer besøkte jeg en god venn i Paris, og til tross for at det var min andre utflukt til byen, hadde jeg aldri vært i Louvre. Jomfruturen tok jeg for å spille blokkfløytekonsert, strictly business, no pleasure. Da hadde det ikke sømmet seg å besøke museet, for  man kunne fortelle en anekdote om sitt første besøk i Louvre, “Det var en sommerdag ulik alle andre, fuglene kvitret slik de kun gjør i Paris, etc. osv.” og derfor må man, som blokkfløyten, stemmes først.

Det er en herlig sommerdag, fuglene synger sin franske chanson, og etter en frokost parisienne, kan følget mitt og jeg bevege oss velstemte gjennom Louvres berømte saler. Mellom Chardins bedagelige stilleben og de monumentale maleriene til Gericault og Delacroix, blir vi spesielt begeistret av en for oss ukjent kunstner ved navn il Guercino – uten at vi helt klarer å sette fingeren på hvorfor disse stivt ikonografiske, religiøse skildringer behager oss. «Dette var en sann kunstopplevelse!», galer jeg idet vi forlater museet.

Et par dager senere er jeg ikke like sikker. Hvor hadde det blitt av tårene eller snurringen? Ikke en smule kvalme hadde jeg kjent på. På denne dagen henger skyene gråtunge over Paris, og vi søker ly i et lite kapell idet det begynner å regne. Imens vi tørker,  trasker vi rundt og betrakter  maleriene som pryder kapellets øvre vegger, før vi begge stopper foran en skildring av Jesus og fiskerne. Etter et par minutters stille betraktning, spør vi oss begge hvem som kan ha malt det gripende bildet. Vi oppdager svaret i en brosjyre. Det var Guercino som hadde funnet oss igjen, denne gangen uavhengig av Louvres prektige saler – og selv om denne erkjennelsen verken rørte meg til tårer eller gjorde meg lett i hodet, fikk jeg  bekreftet at opplevelsen hadde vært ekte.

Le Guerchin (Barbieri, dit Il Guercino): Saint Paul (1600-1650).